Foto: Priscilla Du Prez Mange venter med å fortelle om svangerskapet sitt til de har passert svangerskapsuke 12. Hvorfor?
Dette innebærer at du må leve et dobbeltliv, hvor du strever deg gjennom alle svangerskapsplager, kroppslige og emosjonelle forandringene i all hemmelighet. For mange kvinner er de første 12 ukene av svangerskapet de verste. Det er for eksempel vanlig å være kvalm, kaste opp og føle seg uendelig trøtt, hele tiden! Ved å vente med å fortelle det går du glipp av forståelse og støtte fra sjefen/kolleger/medstudenter, venner og familie.
Jeg er redd det er et slags tabu å fortelle "for tidlig" om graviditet og at dette kan henge sammen med at vi er for lite åpne om aborter i samfunnet vårt. At vi unngår å fortelle i tilfelle svangerskapet ender i en abort. 1 av 4 kvinner opplever en abort i løpet av livet. Hvorfor snakker vi ikke mer om dette? Hvorfor lærer vi ikke barna våre at dette er en naturlig del av livet?
Vi har dessverre ingen garantier for noe her i livet. Risikoen for spontanabort er størst frem til uke 12. Men du har ingen garanti for at det går bra etter dette heller.
Livet er skjørt og vi trenger hverandre.
Vi trenger hverandre for å dele både glede og sorg!
Det er lov å glede seg over en nyoppdaget graviditet!
Det er lov å løpe på butikken å kjøpe babyklær i ekstase, selv om du ikke kan være sikker på at dette svangerskapet ender opp med en baby!
Det er lov å fortelle hvor glad du er til de du vil. Eller hvor ekstremt skremt og bekymret du er!
Og, det er lov å sørge når det går galt.
Et tap er et tap, uansett når i svangerskapet, uansett om det ikke har rukket å bli mer enn bare en liten celleklump.
Du skal ikke måtte streve med sorgen alene, mens du later som alt er ok. Abort er ingen skam.
Dette innebærer at du må leve et dobbeltliv, hvor du strever deg gjennom alle svangerskapsplager, kroppslige og emosjonelle forandringene i all hemmelighet. For mange kvinner er de første 12 ukene av svangerskapet de verste. Det er for eksempel vanlig å være kvalm, kaste opp og føle seg uendelig trøtt, hele tiden! Ved å vente med å fortelle det går du glipp av forståelse og støtte fra sjefen/kolleger/medstudenter, venner og familie.
Jeg er redd det er et slags tabu å fortelle "for tidlig" om graviditet og at dette kan henge sammen med at vi er for lite åpne om aborter i samfunnet vårt. At vi unngår å fortelle i tilfelle svangerskapet ender i en abort. 1 av 4 kvinner opplever en abort i løpet av livet. Hvorfor snakker vi ikke mer om dette? Hvorfor lærer vi ikke barna våre at dette er en naturlig del av livet?
Vi har dessverre ingen garantier for noe her i livet. Risikoen for spontanabort er størst frem til uke 12. Men du har ingen garanti for at det går bra etter dette heller.
Livet er skjørt og vi trenger hverandre.
Vi trenger hverandre for å dele både glede og sorg!
Det er lov å glede seg over en nyoppdaget graviditet!
Det er lov å løpe på butikken å kjøpe babyklær i ekstase, selv om du ikke kan være sikker på at dette svangerskapet ender opp med en baby!
Det er lov å fortelle hvor glad du er til de du vil. Eller hvor ekstremt skremt og bekymret du er!
Og, det er lov å sørge når det går galt.
Et tap er et tap, uansett når i svangerskapet, uansett om det ikke har rukket å bli mer enn bare en liten celleklump.
Du skal ikke måtte streve med sorgen alene, mens du later som alt er ok. Abort er ingen skam.
RSS Feed